Minneord: Den intense og allsidige Calmeyer
I 1964 spilte Joachim Calmeyer Romeo mot Liv Ullmanns Julie på Nationaltheatret, Shakespeare på sitt beste norske: Et gnistregn av lekent talent og kunstnerisk spenst.
De to kledde hverandre så det var en fryd.
Når nå Joachim Calmeyer har forlatt livets scene i en alder av 85 år og etter kort tids sykdom, er det naturlig å trekke ham frem nettopp i selskap med Liv Ullmann, vår mest internasjonale stjerne. Da Ullmann spilte inn sin «Kristin Lavransdatter», med stor norsk kinosuksess, var Calmeyer selvsagt på rollelisten, som Sira Eirik.
- Bakgrunn: Joachim Calmeyer er død
Skulle hatt flere filmroller
Men ser vi på hans filmografi, er det med en viss sorg jeg oppdager at den kunne ha inneholdt mer enn de 17 rollene han fikk. Også internasjonalt. For det var noe ved hans intensitet og det grundige fagarbeidet han ytte som flere regissører ville hatt stor glede av. Det var filmer hvor jeg satt og tenkte: Her skulle Calmeyer vært valgt. Hans klangbunn var så mye fyldigere og ekkoene gikk så mye dypere.
Selvsagt bør vi minnes hans portrettlike Roald Amundsen i den russisk-norske «Bare et liv - historien om Fritjof Nansen» eller hans brakkebaron i «Belønningen», joda. Men først og sist skapte han hovedrollen i en av norsk filmhistories mest minneverdige verker, Bent Hamers «Salmer fra kjøkkenet». Hans enslige, fattede og stillfarende helt i den søvnige eksentrikerbygda Landstad lar seg resignert overvåke av en svensk kjøkken-nedtegner - fra en tennisdommerstol i kjøkkenkroken. Svenskene kommer med sitt ekspertvelde og sin sosiale «ingeniørkunst» inn i norsk hverdagslig omtrentlighet.
Bare var der. Og var der.
Dette er sivilisasjonsanalyse på det mest absurde og gjennomskuende.Og den ble uforstyrrelig sann fordi Calmeyer var der. Og var der. Og var der. Og kvalitetssikret Hamers visjon. Calmeyer ble selvsagt tildelt Amandakomiteens ærespris noen år etter, like selvsagt overrakt av Liv Ullmann på scenen i Haugesund.
Ser vi på NRKs nett-tilbud, finner vi mer enn 52 produksjoner som Calmeyer har vært med på. Fra Fjernsynsteatret i dettes glansdager, feks. Paulus Hove i i Garborgs «Læraren», fra serieproduksjoner som «Vestavind» og «Grenseland», underholdningsprogrammer. Den nesten ufattelige allsidigheten praktiseres hele tiden, anvendeligheten. Og det tilsvarende talentet.
En klippe på National
Calmeyers rolleliste på teatret var lang − og teatrene mange: Rogaland Teater, Det Norske Teatret, Den Nationale Scene, Fjernsynsteatret. Men mest virket han på Nationaltheatret. I Ingmar Bergmans legendariske «Seks personer søker en forfatter» var han sønnen. Han skapte tittelrollen i førsteoppførelsen av Bjørneboes «Semmelweiss», for å foreta noen nedslag i opuslisten.
Eller han kunne være en elegant professor Higgins i «My Fair Lady».
Men først og sist var det Ibsen. Calmeyer hadde et skarpt blikk for det realistiske og var en betydelig menneskeskildrer. Vi må nevne Gregers Werle i «Vildanden». Han var også «Bygmester Solness», hvor han igjen fikk brukt det som iallfall jeg ofte forbinder med ham, en nervesitrende sjel samtidig som bevegeligheten, også fysisk, i høy grad var der. Tross alt var han sønn av en danser.
Sterke opplevelser
Det er rett og slett en mektig opusliste han etterlater seg.Og en nesten uendelig rekke sterke opplevelser, omsorgsfulle og opprivende reiser i kompliserte menneskesinn og ditto dilemmaer.
Privat var han vel heller ordknapp overfor oss i pressen, men vennlig nok og glad for oppmuntringer. Det var en glede å gi slikt - og så velfortjent det var!
